snirklet seg langs lastebilene som stod i kø langs fjellsiden på vei nedover. Så var det vår tur... Ca 5 cm skilte oss og den første 4 m høye lastebilen på vår høyre side. Ca 3 cm skilte oss og den løse veikanten ned i fjellstupet på vår venstre. De store lastebilene begynte å prøve å forsere oss mens de skumpet ukontrollert fra side til side, klare til å skyve hele bilen vår utfor kanten. Vi begynte å kjenne at panikken tok tak og ropte til sjåføren vår som prøvde å snike bilen forbi lastebilen at vi ville gå ut av bilen til han var forbi. Men han sa bare at vi skulle slappe av (med håndbevegelser og enstavelsesord - Topten snakket ikke engelsk). Noen sekunder senere oppsto det faktisk en potensielt ganske livstruende situasjon for oss ettersom jeg ikke engang kunne se kanten av veien under bilen på min venstre side, og lastebilen skumpet faretruende ved siden av oss. Vi begynte å forberede oss på en hastig flukt fra bilen, og til og med sjåføren vår sa: "you go, you go!" som om han ikke var helt sikker selv på at dette kom til å gå bra. Vi kom oss i sikkerhet ved å hoope ut i fjellskrenten og løpe forbi lastebilene på løssteinene utenfor kanten av veien. Da vi kom oss forbi lastebilene litt lenger opp i veien kunne vi slippe unna følelsen at man kom til å dø i en bilulykke. Det er uten tvil noe av det værste jeg har vært med på, men jeg er glad jeg opplevde det. Resten av turen, spesielt et stykke ned på andre siden av fjellet, var ekkel fordi veien var smal, fulle av store steiner, rast ut flere steder, det var høy steinrasfare, vi måtte forbi mange biler på vei ned (det føltes ut som om vi møtte på Ladakh), og at det var bratte fjellsider rett ned uten autovern. Litt lenger ned kunne vi skimte begynnelsen på Nubradalen og utsikten var fantastisk med dramatiske brune fjell med sand- og steinrøyser løpende ned langs siden. Trikset er bare å ikke se ned på siden av bilen :) Vi stoppet for lunsj og kjørte gjennom noen militære checkpoints før vi var framme ved Tirith Camp der vi skulle bo i 3 netter.
02 August 2008
Ladakh 21.-22. juni 2008
21. juni:
Etter morgenmeditasjon og frokost kjørte vi avgårde til Thiksey tempelet bygget inn i fjellsiden i mange etasjer. Thiksey huser en kjent 3 etg Buddha-statue. Så dro vi til Hemis Monastary, som er det største i Ladakh og har sitt eget museum. Siste stopp denne dagen var Taktuk tempelet med Guru Rinpoches hule. Han innførte buddhismen i Tibet, og det sies at han mediterte i denne hulen for ca 1000 år siden.
22. juni:
Etter frokost satte vi oss i bilene for den store turen over Khardung La passet 5602 moh fra Leh over til Nubradalen. Veien over fjellet skryter av å være verdens høyeste motorvei. På forhånd hadde vi blitt forespeilet mulig alvorlig høydesyke, kulde og få, om noen, toalettbesøk. Ingen av disse elementene utgjorde noen forskjell, men ingenting kunne forberede oss på hva som ventet... Da vi nærmet oss toppen (kanskje 5000 m høyde) møtte vi en lang lastebilkonvoi, og siden de har venstrekjøring i India, hadde vi den tvilsomme gleden å ha yttersving. De siste noenhundre meterne hadde vært ganske skumle fra før ettersom vi gik over fra asfaltvei til steinte, hullete, støvete grusvei uten noen form for autovern langs kantene. Da lastebilene kom mot oss skjønte vi med en gang at dette ikke kom til å gå greit. En av våre biler rett foran oss satte seg fast i et hull i veien, helt ute på kanten av stupet og med en lastebil på innersiden slik at den eneste måten å komme seg løs var å rygge og gynge fram og tilbake for å prøve å få hjulene til å hoppe ut av hullet. Etter en liten nervepirrende stund klarte de det og 
snirklet seg langs lastebilene som stod i kø langs fjellsiden på vei nedover. Så var det vår tur... Ca 5 cm skilte oss og den første 4 m høye lastebilen på vår høyre side. Ca 3 cm skilte oss og den løse veikanten ned i fjellstupet på vår venstre. De store lastebilene begynte å prøve å forsere oss mens de skumpet ukontrollert fra side til side, klare til å skyve hele bilen vår utfor kanten. Vi begynte å kjenne at panikken tok tak og ropte til sjåføren vår som prøvde å snike bilen forbi lastebilen at vi ville gå ut av bilen til han var forbi. Men han sa bare at vi skulle slappe av (med håndbevegelser og enstavelsesord - Topten snakket ikke engelsk). Noen sekunder senere oppsto det faktisk en potensielt ganske livstruende situasjon for oss ettersom jeg ikke engang kunne se kanten av veien under bilen på min venstre side, og lastebilen skumpet faretruende ved siden av oss. Vi begynte å forberede oss på en hastig flukt fra bilen, og til og med sjåføren vår sa: "you go, you go!" som om han ikke var helt sikker selv på at dette kom til å gå bra. Vi kom oss i sikkerhet ved å hoope ut i fjellskrenten og løpe forbi lastebilene på løssteinene utenfor kanten av veien. Da vi kom oss forbi lastebilene litt lenger opp i veien kunne vi slippe unna følelsen at man kom til å dø i en bilulykke. Det er uten tvil noe av det værste jeg har vært med på, men jeg er glad jeg opplevde det. Resten av turen, spesielt et stykke ned på andre siden av fjellet, var ekkel fordi veien var smal, fulle av store steiner, rast ut flere steder, det var høy steinrasfare, vi måtte forbi mange biler på vei ned (det føltes ut som om vi møtte på Ladakh), og at det var bratte fjellsider rett ned uten autovern. Litt lenger ned kunne vi skimte begynnelsen på Nubradalen og utsikten var fantastisk med dramatiske brune fjell med sand- og steinrøyser løpende ned langs siden. Trikset er bare å ikke se ned på siden av bilen :) Vi stoppet for lunsj og kjørte gjennom noen militære checkpoints før vi var framme ved Tirith Camp der vi skulle bo i 3 netter.
snirklet seg langs lastebilene som stod i kø langs fjellsiden på vei nedover. Så var det vår tur... Ca 5 cm skilte oss og den første 4 m høye lastebilen på vår høyre side. Ca 3 cm skilte oss og den løse veikanten ned i fjellstupet på vår venstre. De store lastebilene begynte å prøve å forsere oss mens de skumpet ukontrollert fra side til side, klare til å skyve hele bilen vår utfor kanten. Vi begynte å kjenne at panikken tok tak og ropte til sjåføren vår som prøvde å snike bilen forbi lastebilen at vi ville gå ut av bilen til han var forbi. Men han sa bare at vi skulle slappe av (med håndbevegelser og enstavelsesord - Topten snakket ikke engelsk). Noen sekunder senere oppsto det faktisk en potensielt ganske livstruende situasjon for oss ettersom jeg ikke engang kunne se kanten av veien under bilen på min venstre side, og lastebilen skumpet faretruende ved siden av oss. Vi begynte å forberede oss på en hastig flukt fra bilen, og til og med sjåføren vår sa: "you go, you go!" som om han ikke var helt sikker selv på at dette kom til å gå bra. Vi kom oss i sikkerhet ved å hoope ut i fjellskrenten og løpe forbi lastebilene på løssteinene utenfor kanten av veien. Da vi kom oss forbi lastebilene litt lenger opp i veien kunne vi slippe unna følelsen at man kom til å dø i en bilulykke. Det er uten tvil noe av det værste jeg har vært med på, men jeg er glad jeg opplevde det. Resten av turen, spesielt et stykke ned på andre siden av fjellet, var ekkel fordi veien var smal, fulle av store steiner, rast ut flere steder, det var høy steinrasfare, vi måtte forbi mange biler på vei ned (det føltes ut som om vi møtte på Ladakh), og at det var bratte fjellsider rett ned uten autovern. Litt lenger ned kunne vi skimte begynnelsen på Nubradalen og utsikten var fantastisk med dramatiske brune fjell med sand- og steinrøyser løpende ned langs siden. Trikset er bare å ikke se ned på siden av bilen :) Vi stoppet for lunsj og kjørte gjennom noen militære checkpoints før vi var framme ved Tirith Camp der vi skulle bo i 3 netter.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment