Vi startet dagen 16. juni i 05.30-tiden med å pakke, rydde og hive i oss frokost. Etter å ha tatt t-banen ned til Oslo S, gikk vi på flytoget til Gardermoen. Akkurat i det dørene på toget er i ferd med å lukke seg, kommer det en dresskledd mann med koffert og prøver å komme seg på ved å stikke foten i døra. Det skulle han aldri gjort...! Flytogkonduktørinnen (ja, det var en kvinnelig en, så da heter de vel det) gikk helt av skaftet! Først så trykker hun på knappen for å lukke døra mens mannen er i døråpningen. Når han fortsetter å prøve å komme seg på toget, setter hun begge håndflatene i brystet på han og dytter han ned fra trappetrinnet slik at han nesten falt bakover på perongen. Litt i sjokk spør han den illsinte konduktørinnen: "hva er det du gjør??" Så tar hun spenntak med beinet og tupper kofferten hans etter han og hyler: "Æ sparke dæ av toget fordi du e frækk!" Vi og de andre passasjerene trodde ikke våre egne øyne. Jeg passet på å sitte pent i setet mitt når hun marsjerte sint forbi oss i midtgangen. Check-in på flyplassen og flyturen til Heathrow gikk helt greit til vi skulle lande. Over høytaleren hører vi kapteinen si: "Ladies and gentlemen, we have some bad news for you (beroligende...). The President of the United States of America, Mr. George W. Bush, is visiting London at the moment and will shortly be departing Heathrow airport. This means that all other air traffic will be redirected. This means we have to circle the airport for about 30 minutes." Så fordi Bush var på besøk så måtte vi sirkle rundt og rundt og rundt, helt til vi fikk klarsignal fra airtraffic control om å lande. Man ble jo nesten litt kvalm. Var som å sitte på en saktegående karusell... Vi fikk etterhvert landet, gått igjennom customs, og tilbrakt ca 4 timer på Heathrow før vi gikk ombort fly nummer 2 til Delhi. Det er noe av det sykeste jeg har sett! Flyet var gigantisk. (For dere som har det som hverdagskost å fly lange strekninger, er det en fordel å hoppe litt nedover i teksten.) Foran var det førsteklasseseter. Setene sto liksom anføttes to og to, og så ut som store vugger som kunne slås ut til liggestoler. Vi satt lenger bak; 3x3x3 seter. Vi fikk utdelt gratis pute, teppe, høretelefoner, sokker, tannbørste, sovemaske, drikke, alkohol, mat og snacks. British Airways leker ikke flyselskap, nei... Og for meg som faktisk liker å fly så var dette airplane heaven. Ja, jeg liker faktisk den lille plassen, det lille brettet med miniatyrversjon av kjente matvarer, det lille toalettet med de små rommene til det man trenger der inne og den lille tv-skjermen. Crazy, I know! Jeg fikk ikke sove noe særlig, så jeg brukte natten på vei til Delhi til å se på film på min lille tv-skjerm i seteryggen foran, og til å spille Mario på Runes nintendo. Når det begynte å nærme seg landing, fikk vi servert frokost - British Airways style. På flyplassen i Delhi (17.juni) fikk vi en egen buss (vi var jo en gruppe på nærmere 30 stk), med stort turistmerke på sidene. Over oss, på en bro over parkeringsplassen, stod det 15-20 indere og bare stirra på oss blonde, blåøyde turistene. Jeg følte meg litt som dyrene i zoologisk hage. Så kjørte vi gjennom byen til hotellet - Hotel Relax, som lå i hippiestrøket i gamle New Delhi. Det som slo meg ved Delhi var at det var så mange mennesker som står gatelangs og henger på de mest usannsynlige steder. For eksempel menn i dress som står under en bro, på gresset, i veikanten og snakker i mobilen mitt ute på motorveien. Hvordan kom han seg dit? Hotellet vårt lå midt i en travel gate med dusinvis av boder og marked. Det første man møter er den særegne lukta; ny mat, gammel mat, søppel, råtten mat, varme gater, svette mennesker etc. Det lukter definitivt ikke godt, og det tar en liten stund før man vender seg til den. Gata er et virrvarr av biler, mopeder, sykler, mennesker, kuer, løshunder, søppel, boder, butikker, skrikende selgere, skitt og møkk. Men spennende! 
Det andre man legger merke til er den trykkende heten og den høye luftfuktigheten. Den type klima som får svetteperlene til å renne ned langs ryggen på en stakkars nordmann.
Etter å ha sjekket inn på hotellet, spiste vi frokost og slappet av litt, før vi skulle på en liten sightseeing med bussen vår. Jeg lurte på om vi ikke kunne legge oss snart, men så kom jeg på at det var tidlig på dagen i Delhi. Jeg hadde ikke sovet siden morgenen dagen før i Oslo, så jeg var litt døgnvill. Bussen stoppet i enden av gata, så vi ruslet de par hundre meterne. Som europeer, og spesielt blond jente, får man mye forskjellig oppmerksomhet. De fleste stirrer usjenert, noen med avsky, de fleste med forundring og noen med vill begeistring. Noen vil bare si hei, noen vil ta bilde med deg og hele familien sin, mens atter andre bare generelt vil ta på deg. Ettermiddagen brukte vi til å besøke et buddhistisk lotustempel, Bahá'í House of Worship, som selveste Dalai Lama hadde innviet for et par år siden.
Middagen spiste vi på kina(!)restaurant, der de hadde en litt spesiell rutine. Først, uten at noen hadde bestilt noe som helst, kom de med et brett med øl (som vi sendte tilbake), så et brett rådyre Evian vannflasker (som vi sendte tilbake), deretter et brett med Red Bull (som vi sendte tilbake), før de avsluttet med å servere alle Wontonsuppe. Alt ble sendt tilbake (vi hadde overhodet ikke bestilt noe som helst), og så fikk vi bestille på normalt vis. Og maten var kjempegod!
Vi ble kjørt tilbake til hotellet hvor vi gikk rett å la oss. Klokka var ikke mer enn 18, men jeg var stuptrøtt etter å ikke ha sovet mer enn toppen 1/2 time på ett og et halvt døgn. Jeg mistenkte at jeg kom til å bli dårlig etter å ha svettet ute, for så å sette seg i iskald buss med air condition flere ganger den dagen... og jeg fikk rett... Da jeg våknet noen timer senere hadde jeg skikkelig vondt i halsen og ingen stemme. Vi skulle dra med bussen fra hotellet kl 02.15 (18.juni), men verken guiden eller bussen vår var i rute, så vi ble stående å vente i nesten en time utenfor hotellet med en flokk villhunder løpende rundt oss og gateselgere som lå og sov oppå bordene i bodene sine. (et par timer senere) Innflyvningen til Leh (hovedstaden i Ladakh, en fjellørkenregion i Jammu & Kashmir i nord-India. red.adm) var ganske spennende for å si det mildt...! Flyplassen ligger mellom fjellene, så dette store flyet måtte fly i sikksakk mellom fjelltoppene på opptil 7500 m. Det virket som om vingetippene ikke var mer enn 10 meter fra fjellskrentene og jeg (som liker å fly) må innrømme at jeg hadde litt hjerteklapp. La meg minne om at dette ikke var et lite småfly, men en airbus commercial liner. Rullebanen kom også ganske brått på (i et militærområde), så etter en kort og rask landing, satte vi føttene i Leh og snuste inn den friske, men tynne fjelluften. Noe helt annet enn den stinne, varme søppellukten i Delhi. Leh ligger 3500 moh, og allerede nå merkte vi høyden. Bare det å gå opp trappen til hotellrommet på Cho Palace ble man anpusten av, hjertet hamret i brystet og det banket i hodet. Igjen kom vi fram dit vi skulle til frokost, og jeg var døgnvill igjen etter å ha vært på farten siden 02.00 den morgenen. Frokosten ble inntatt på hotellet og vi ble sterkt anbefalt å bare slappe av for å akklimatisere oss. Det er en så merkelig følelse å gå opp en trapp i rolig tempo og bli skikkelig anpusten - som om man skulle ha sprintet opp 5 trapper. De fleste i gruppa fikk noen symptomer på høydesyke. Hodepine, kvalme, svimmelhet.
Når vi hadde fått slappet av litt, gikk vi oss en liten tur i sneglefart (kanskje 400 m) til den lokale kiosken med fantastisk blå himmel, sandfargede fjell og grønne åkre i bakgrunnen. Helt magisk! Etter å ha trasket tilbake til hotellet, hilst på noen Ladakhere og sittet på hotellets fantastiske takterrasse med kurvstoler, gikk vi inn og fikk servert nydelig indisk middag. Og det var vår første dag i Ladakh :)
Det andre man legger merke til er den trykkende heten og den høye luftfuktigheten. Den type klima som får svetteperlene til å renne ned langs ryggen på en stakkars nordmann. Etter å ha sjekket inn på hotellet, spiste vi frokost og slappet av litt, før vi skulle på en liten sightseeing med bussen vår. Jeg lurte på om vi ikke kunne legge oss snart, men så kom jeg på at det var tidlig på dagen i Delhi. Jeg hadde ikke sovet siden morgenen dagen før i Oslo, så jeg var litt døgnvill. Bussen stoppet i enden av gata, så vi ruslet de par hundre meterne. Som europeer, og spesielt blond jente, får man mye forskjellig oppmerksomhet. De fleste stirrer usjenert, noen med avsky, de fleste med forundring og noen med vill begeistring. Noen vil bare si hei, noen vil ta bilde med deg og hele familien sin, mens atter andre bare generelt vil ta på deg. Ettermiddagen brukte vi til å besøke et buddhistisk lotustempel, Bahá'í House of Worship, som selveste Dalai Lama hadde innviet for et par år siden.
Middagen spiste vi på kina(!)restaurant, der de hadde en litt spesiell rutine. Først, uten at noen hadde bestilt noe som helst, kom de med et brett med øl (som vi sendte tilbake), så et brett rådyre Evian vannflasker (som vi sendte tilbake), deretter et brett med Red Bull (som vi sendte tilbake), før de avsluttet med å servere alle Wontonsuppe. Alt ble sendt tilbake (vi hadde overhodet ikke bestilt noe som helst), og så fikk vi bestille på normalt vis. Og maten var kjempegod! Vi ble kjørt tilbake til hotellet hvor vi gikk rett å la oss. Klokka var ikke mer enn 18, men jeg var stuptrøtt etter å ikke ha sovet mer enn toppen 1/2 time på ett og et halvt døgn. Jeg mistenkte at jeg kom til å bli dårlig etter å ha svettet ute, for så å sette seg i iskald buss med air condition flere ganger den dagen... og jeg fikk rett... Da jeg våknet noen timer senere hadde jeg skikkelig vondt i halsen og ingen stemme. Vi skulle dra med bussen fra hotellet kl 02.15 (18.juni), men verken guiden eller bussen vår var i rute, så vi ble stående å vente i nesten en time utenfor hotellet med en flokk villhunder løpende rundt oss og gateselgere som lå og sov oppå bordene i bodene sine. (et par timer senere) Innflyvningen til Leh (hovedstaden i Ladakh, en fjellørkenregion i Jammu & Kashmir i nord-India. red.adm) var ganske spennende for å si det mildt...! Flyplassen ligger mellom fjellene, så dette store flyet måtte fly i sikksakk mellom fjelltoppene på opptil 7500 m. Det virket som om vingetippene ikke var mer enn 10 meter fra fjellskrentene og jeg (som liker å fly) må innrømme at jeg hadde litt hjerteklapp. La meg minne om at dette ikke var et lite småfly, men en airbus commercial liner. Rullebanen kom også ganske brått på (i et militærområde), så etter en kort og rask landing, satte vi føttene i Leh og snuste inn den friske, men tynne fjelluften. Noe helt annet enn den stinne, varme søppellukten i Delhi. Leh ligger 3500 moh, og allerede nå merkte vi høyden. Bare det å gå opp trappen til hotellrommet på Cho Palace ble man anpusten av, hjertet hamret i brystet og det banket i hodet. Igjen kom vi fram dit vi skulle til frokost, og jeg var døgnvill igjen etter å ha vært på farten siden 02.00 den morgenen. Frokosten ble inntatt på hotellet og vi ble sterkt anbefalt å bare slappe av for å akklimatisere oss. Det er en så merkelig følelse å gå opp en trapp i rolig tempo og bli skikkelig anpusten - som om man skulle ha sprintet opp 5 trapper. De fleste i gruppa fikk noen symptomer på høydesyke. Hodepine, kvalme, svimmelhet.
Når vi hadde fått slappet av litt, gikk vi oss en liten tur i sneglefart (kanskje 400 m) til den lokale kiosken med fantastisk blå himmel, sandfargede fjell og grønne åkre i bakgrunnen. Helt magisk! Etter å ha trasket tilbake til hotellet, hilst på noen Ladakhere og sittet på hotellets fantastiske takterrasse med kurvstoler, gikk vi inn og fikk servert nydelig indisk middag. Og det var vår første dag i Ladakh :)
No comments:
Post a Comment